Kirken forvalter den beste historien som noensinne er fortalt. Men i dag er det den beste historien som aldri blir fortalt - i alle fall ut mot folk flest.
En personlig relasjon med verdens skaper
Historien om at Gud ble et menneske, og at vi kan ha en personlig relasjon med verdens skaper og kjærlighetens opphav, er ufattelig radikal. Gitt at den er sann, endrer den absolutt alt.
Jesus viste oss en radikal kjærlighet og overraskende nåde, og bevegelsen han startet sprengte seg inn i en nådeløs verden og forandet mennesker og samfunn for alltid.
Han introduserte den til da ukjente ideen om at alle mennesker har en lik verdi, og han løftet opp dem som ble foraktet av andre. Evangeliet er the survival of the unfittest.
Hvordan kan en så attraktiv historie miste sin appell?
I boken “Rebranding The Church” har jeg forsøkt å analysere de sentrale årsakene til at kirken har mistet sin relevans. Bildet er sammensatt. Det dreier seg både om sekularisering i samfunnet, men også om en ny medievirkelighet, opplevd hykleri fra religiøse organisasjoner og en likegyldighet i møte med en kirke vi ikke helt forstår.
Kirken i bredt har valgt to hovedtilnærminger for å forsøke å gjenvinne relevans i vår tid. Etter min oppfatning er det to grøfter som mislykkes i å kommunisere de gode nyhetene i evangeliet.
Kameleonkirka
Den ene grøfta er å bli som alle andre, og forsøke å passe inn. Slik får vi kristne organisasjoner som er til forveksling lik enhver humanitær organisasjon, eller et politisk parti på venstresiden.
Jeg kaller dette en kameleon-kirke, som tilpasser sitt budskap til å matche pågående trender og dagsaktuelle saker, på bekostning av det unike kjernebudskapet som gjør kirke til kirke.
Vi finner det i deler av Den Norske Kirke, men også i akademisk orienterte deler av frikirkeligheten. For å omskrive ordtaket; vi ser ikke Jesus for bare teologi.
Sett fra et kommunikasjonsperspektiv, er dette en dødens posisjon for kirka. Kirkens relevans ligger ikke i det dagsaktuelle, men i det evig aktuelle.
Når kirken er en kameleon, så snakker den ikke det som virkelig står på spill - om behovet for omvendelse, frelse, og oppgjør med vår egen indre ondskap. Den snakker ikke om at hjertet vårt må forvandles av Jesus først - så alt pratet om klima, sosial rettferdighet og bistand blir fort bare enda mer loviskhet og moralisme. Som om vi ikke hadde nok av det fra før. Heller enn gode nyheter om å bli satt fri ved overgivelse til Gud, kan det bli stein til byrden for allerede høyt presterende individualister.
For publikum er dette utydelig. Vi ser ikke forskjell på kirken og andre, og nåden virker billig. Evangeliet blir informasjon i stedet for transformasjon. Den amerikanske teologen Alan Hirsch sa, “når kirka stopper å snakke om Jesus, så har den ingenting å si.” Dette er åpenbart et brandingproblem.
Skilpaddekirka
Men den andre grøfta er ikke bedre. Det er alle de kristne som i frykt for å være for lite bibeltro eller å gi etter for verdens sekulære krefter, skrur til enda noen hakk i fordømmelsen av de mindre troende.
Jeg kaller dette skilpadde-kirka, som trekker seg inn under et tykt, beskyttende skall for å skjerme seg fra den fæle verden der ute. Det blir oss og dem - vi som har sett lyset, og de som vandrer der ute i mørket. Så vi glemmer at innfor Gud er vi alle like. Og folk merker det. De merker rynkingen på nesa. Og det går så raskt over i kulturkrig.
Det ligner noen ganger fariseisme, eller en fryktdrevet kristendom. Kristne blir ofte veldig sinte på andre kristne som synder annerledes enn dem selv.
Vi finner det hos en del frimenigheter, nettpredikanter, lavkirkelige podcaster, og påfallende ofte blant folk som uttaler seg på vegne av kristen-Norge i TV debatter.
Etterlatt inntrykk hos folk er at dette er en gjeng gledesløse nevrotikere som er mer opptatt av å omvende dem enn å bli kjent med dem. Utenfor bobla fremstår det helt uutholdelig selvrettferdig. Dette er også et branding-problem. Sånn var ikke Jesus, tenker folk. Og det har de rett i.
Løvekirka
Jeg har gjennom mer enn 20 år som kommunikasjonsmann analysert hva folk er mest opptatt av under overflaten.
Kameleonkirka glir inn i samtiden i en slik grad at den mister sin egen identitet. Mens skilspaddekirka blir så distrahert av politikk og etiske stridsspørsmål at den later til å glemme sitt egentlig formål.
Jeg tror ikke Ola og Kari Nordmann etterspør verken kameleon-kirka eller skilpadde-kirka. Jeg tror de ønsker seg løvekirka. En kirke som er slik som Aslan i Narnia. Aslan - det tyrkiske ordet for Løve - representerer de gode kreftene som kjemper mot vår onde natur. Løvekirka er et sted der Jesu liv, død og oppstandelse blir fortalt uten reservasjoner.
Det er en kirke som tilbyr en personlig relasjon til en levende Jesus, og som er krystallklar på at det å få hjertet og sinnet forvandlet av Jesus, er verdens håp. Når våre hjerter forandres, så forandres verden.
Løvekirka består av angrende syndere som har innsett sin absolutte avhengighet av nåden. Hver gang kirken gjenspeiler noe av den radikale kjærligheten og overraskende nåden som Gud gir oss først, så representerer den en uimotståelig bevegelse for godhet.
Nå er det på tide at vi på nytt lar Jesus skape en kirke gjennom oss, fremfor at vi fortsetter å skape en kirke på vegne av Jesus. Det har alt å si for kirkens relevans i fremtiden. Kirken trenger en rebranding. Vi trenger løvekirka.
----
Ha en riktig fin onsdag, så sees vi neste uke!!
Alt godt,
Peder
Comments